TEST DEG SELV side 250

Når vilkårene for erstatning er oppfylt, skal skadelidte ha sitt økonomiske tap dekket. Skadelidte har som hovedregel krav på full erstatning, se skadeserstatningsloven kapittel 3 og kapittel 4.

Erstatningen skal dekke det økonomiske tapet som er en påregnelig følge av handlingen.

Den sentrale hovedregelen i erstatningsretten er at «skadevolderen må ta skadelidte som han eller hun er». Har noen fått langvarige psykiske plager etter en trafikkulykke, skal tapt arbeids- fortjeneste som følge av plagene, erstattes. Det kan føre til at personer med sterk psyke ikke får erstatning, mens de mer følsomme og sårbare får.

Selv om hovedregelen er full erstatning, kan ansvaret likevel bli redusert som følge av skadelidtes medvirkning eller etter reglene om lempning.

Eksempler på personskade etter § 3-1: tannskade, nedsatt hørsel, tap av tommelfinger, nedsatt syn osv.

Ménerstatning etter § 3-2 kan kreves ved varig skade av medisinsk art som får betydning for den personlige livsutfoldelsen. En som må tilbringe resten av livet som blind, døv eller lam, kan kreve erstatning etter denne regelen.

Paragraf 3-2a er en regel om standardisert erstatning til barn som var under 16 år på skadetidspunktet. Regelen fremstår derfor som et lovbestemt unntak fra hovedregelen om full erstatning. En 15 år gammel fotballspiller som tjener millioner av kroner og blir skadet skal bare ha erstatning etter standardsatsene i § 3-2a selv om det faktiske tapet av framtidig inntekt er mye større.

Regelen er begrunnet med den usikkerhet som ligger i å beregne framtidig inntektstap for unge mennesker. Ved 100 % uførhet skal det derfor gis en engangserstatning for tap i fremtidig erverv og ménerstatning på 40 G. Per 2018 utgjør dette litt under kr 4 000 000.

Paragraf 3-5 er en regel om erstatning for ikke-økonomisk skade i spesielle tilfeller av personlige krenkelser. Regelen er en videreføring av gamle regler om erstatning for «Tort og Smerte eller for anden Skade af ikke økonomisk art» slik det stod i en gammel lov. Skadeerstatningsloven § 3-2 om ménerstatning overtok det meste av den rollen disse reglene om tort og svie hadde. Regelen er likevel videreført for de tilfellene der det har skjedd personskade eller grove personlige krenkelser. Da er det mulig å få en form for erstatning kalt «oppreisning», i tillegg til den erstatningen man kan få etter §§ 3-1 og 3-2.

Etter skadeserstatningsloven § 4-1-skal erstatningen ved skade på ting dekke den skadelidtes økonomiske tap. Erstatningsbeløpet skal gjenopprette den økonomiske situasjonen før skaden. Det kan være aktuelt med erstatning for utgiftene til reparasjon eller til ny ting, samt utgifter til å leie en tilsvarende ting til situasjonen er gjenopprettet. Det gis ikke erstatning for bryderi, tort og svie.

«Medvirkning til egen skade» kan helt eller delvis, være forårsaket ved egen skyld, enten ved forsett eller ved uaktsomhet. Det regnes også som medvirkning hvis skadelidte ikke aktivt har bidratt til å fjerne eller minske risikoen for at skade skal oppstå.

«Medvirkning» kan ha form som samtykke eller aktive medvirkende handlinger. Det kan også dreie seg om unnlatelser, for eksempel manglende forebygging av skaderisiko i form av sikkerhetstiltak.

I Trampettdommen (RT-1997-1081) ble en videregående skole idømt erstatningsansvar etter § 2-1 for skade som en elev fikk i forbindelse med et mislykket hopp fra en trampett. Elevens eventuelle medvirkning til skaden i form av uforsiktig hopping ble vurdert, men retten kom til at eleven ikke var å bebreide. Erstatningen ble ikke satt ned. Dommen er omtalt på side 212 i læreboka, men der er rettens vurderinger av medvirkning ikke nevnt.

Vi legger merke til at det i § 5-1 nr. 1 andre setning, er bestemt at medvirkning fra barn som ikke har fylt 10 år, er unntatt fra bestemmelsen. Det vil si at barn på 9 år eller yngre, ikke kan få medvirkningsansvar.

I Klatredommen (RT-1940-16) fikk en 8 år gammel gutt nedsatt erstatning på grunn av medvirkning ved å klatre opp i en høyspentmast. Det finnes også andre dommer der barn har fått nedsatt erstatning, for eksempel i RT-1977-313 (Sementblanderdommen) der erstatningsbeløpet til en 13 år gammel gutt ble redusert med 75 % fordi han hadde krøpet ned i en sementblandermaskin. For å styrke barns erstatningsrettslige stilling, og for å redusere antall tvister om dette temaet, ble § 5-1 endret i 1987. Da ble 10-årsgrensen for medvirkningsansvar innført.

Vilkåret om «rimelighet» i skadeserstatningsloven § 1-1 er en lempningsregel. Lempningsreglene er til for at skadevolderen ikke skal bli rammet urimelig hardt. Det vil for eksempel nesten alltid være urimelig dersom en ungdom på 15–16 år pådrar seg et erstatningsansvar på mange millioner kroner.

Erstatningsansvaret kan lempes hvis retten finner det urimelig tyngende for skadevolder med hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske evne og foreliggende forsikringer, jf. § 5-2.

Det er viktig å merke seg at lempningsregelen skal være en snever unntaksregel fra hovedprinsippet om at skadelidte skal ha full erstatning.